Prosopagnosi, igjen.

Jepp, bloggsprosjektet funket ikke. Jeg oppdaget at jeg ikke har fritid og derfor ikke har mulighet til å gjøre alle disse positive tingene heller. Gladnyheten er at jeg har det supert likevel, sikkert fordi pliktarbeidet er veldig givende.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg lider av noe som heter prosopagnosi, eller ansiktsblindhet som det kalles på folkemunne. Det betyr at jeg har store vansker med å gjenkjenne ansikter. Jeg har alltid hatt det sånn og det var ikke før jeg begynte å studere psykologi at jeg oppdaget at dette ikke er slik som alle har det. At det  ikke er jeg som er sløv eller andre som er ekstremt flinke, men at jeg har en nedsatt evne til å gjenkjenne ansikter. Hukommelsen min forøvrig er helt utmerket, og på noen områder kanskje også uvanlig bra. Jeg har aldri helt klart å sette fingeren på hva det er som gjør at jeg gjenkjenner noen, men ikke andre. Ofte kan jeg gjenkjenne noen i årevis, før jeg plutselig ikke kjenner de igjen ved en anledning. Jeg bruker nok mye krefter på kompenserende strategier og dette lykkes som oftest. Det er når jeg er uoppmerksom og møter noen utenfor forventet kontekst at jeg som oftest bommer.

Men ihvertfall. Jeg var hos fastlegen i går og nevnte dette problemet. Vi ble enig om at han skulle sende henvisning til nevrologisk avdeling på sykehuset. Så nå blir det nevrologisk undersøkelse, nevropsykologisk undersøkelse, MR og fMRI etterhvert! Det tar sikkert år og da  før det skjer noe. Jeg gruer meg. Vet ikke om jeg egentlig vil vite hvordan hjernen min ser ut!

By the way; De som har prosopagnosi sliter ofte også med å skille høyre og venstre. Marius: Bite me!