Prosopagnosi.

Det er noen typer sosiale happenings som jeg virkelig misliker. I dag var det en slik. Matja var invitert i bursdagsselskap til en gutt i barnehagen. Jeg kjenner ikke denne gutten og naturligvis ikke foreldrene heller. Nå er det ikke slik at jeg misliker fremmede. Problemet er at alle fremmede ser like ut for meg. I et slikt selskap er det masse foreldre og masse unger. De kjenner alle igjen hverandre. De har møttes i garderoben, på foreldremøter og slikt. Jeg kjenner ikke igjen noen av dem. Det er som jeg aldri har sett dem før.

Jeg har alltid hatt problemer med å kjenne igjen folk. Jeg og Marius hadde en ordning hvor han fortalte meg hvem folk var når vi traff dem. Slik kunne jeg ta opp samtalen der vi slapp forrige gang vi møttes. Det fungerte veldig bra. Marius synes det var morsomt så jeg var så håpløs. Jeg tror ikke noen av oss reflekterte over at det kanskje ikke var helt normalt.

Når Marius ikke lengre er der i slike sammenhenger blir jeg ganske lost. Jeg er redd jeg virker overlegen og fjern. De andre foreldrene tenker kanskje at vi kjenner hverandre litt ihvertfall og hadde jeg hatt noen som kunne gi meg et tips om hvem de var så hadde jeg sikkert hatt noe å si. Nå blir jeg istedet bare sittende å føle meg helt dust.

Sist gang jeg søkte på en jobb var jeg på et hyggelig jobbintervju. Vi snakket i en time. Senere på ettermiddagen var jeg i barnehagen for å hente ungene. I garderoben kommer en mann bort til meg. Han sier: Jeg tror vi sier at det er ok. Jeg sier: Jaha? Han sier: Da snakkes vi nærmere om det. Jeg sier ok. Han går. Jeg ble stående i villrede. Hva i all verden var det jeg hadde avtalt? Marius visste ikke hvem mannen var heller. Han fulgte etter han for å se hvilket barn han hentet. Han klarte å spore opp mannens navn. Det var den nye sjefen min. Han som jeg akkurat hadde snakket med i en time. Jeg hadde visst fått jobben. Men mannen var helt ukjent.

Jeg har naturligvis møtt han mange ganger senere. Det var forferdelig vanskelig på jobb når han ikke var på kontoret sitt og jeg måtte snakke med han om ting. Jeg måtte ut å lete etter han i avdelinga, og jeg aner jo ikke hvordan han ser ut.

Jeg har etterhvert laget meg en del strategier som hjelper meg å gjenkjenne. Jeg ser alltid etter arr, øreringer, tannstillinger eller andre ting som jeg kan huske. Disse hjelper i en overgangsfase. Klær hjelper når det er snakk om å treffe noen flere ganger samme dag.

Det har jo sine fordeler også å ikke kjenne igjen noen. Man kan for eksempel bli forelsket ved første blikk flere ganger uten å vite at det er samme mann. Det skjedde nå i vinter og har skjedd flere ganger før. Jeg trøster meg med at jeg ihvertfall har konsistent smak.

Heldigvis kjenner jeg igjen kjente ansikter. Når jeg har dannet en form for emosjonell tilknyting til et ansikt så fungerer det normalt. Jeg kan i liten grad se for meg et ansikt når jeg lukker øynene. Ikke engang ungene har jeg noe klart bilde av.

Dette ble langt. Poenget er ihvertfall. Jeg er ikke overlegen. Jeg er ikke glemsk. Jeg husker godt hva vi har snakket om. Det kan likevel hende at jeg ikke kjenner deg igjen.