Lille pille.

Jeg kom meg greit avgårde i morrest. Våknet kvart over seks og klarte ikke sove mer. Flyturen fra Vigra var helt grusom. Som noen sikkert har skjønt, så er jeg ikke så glad i å fly. Spesielt dårlig liker jeg alle flyselskap som ikke er SAS. Av en eller annen grunn har jeg mer tro på at SAS for meg både opp og ned igjen i ett stykke.

Legen min har utstyrt med med redd-for-å-fly piller som jeg kan ta hvis jeg ikke takler det. Vanligvis klarer jeg meg uten. Eksponering er bra når man skal overvinne angst. Et veldig viktig poeng i den sammenheng er at øvelsen MÅ ende med en mestringsopplevelse. Hvis ikke blir angsten bare verre. I dag bare kjente jeg på meg at jeg ikke taklet det. Så mens jeg satt på gaten på Gardermoen poppet jeg en likgyldighets-pille og lot det stå til. Det var ikke så dumt. Alltid når jeg skal fly ber jeg en liten bønn for sikkerhets skyld. Om at alt skal gå bra og litt sånt der. I dag ble den slik (ordrett nedtegnet): Kjære Gud. Bla bla bla. Bla bla bla bla bla bla, bla. Bla bla bra. Amen. Så fliret jeg litt over hvor morsom jeg var.

Jeg fikk tuslet meg inn i flyet gjennom bakre inngang. Jeg kom akkurat inn da det ble bråstopp. Et eldre ektepar holdt på med noe veldig romstering om blokkerte hele midtgangen. Det dannet seg kø på utsiden, men de lot seg ikke påvirke av slikt. Det er enkelte sosiale regler ombord i et fly. Jeg har alltid visst at når man finner plassen sin så går man fort inn på den slik at de andre kan komme forbi. Jeg har ikke lest det noe sted, og ingen har forklart meg det, men det forklarer liksom seg selv har jeg tenkt.

Selvfølgelig fikk jeg sete ved siden av ekteparet. Jeg satt ytterst heldigvis. Jeg lurer på om mannen hadde alzheimer. Jeg håper nesten det. Hvis man er så forvirret og ikke har alzheimer så er det litt trist. Dama satt i midten. Det kom beskjed om at setebeltene skulle løsnes mens de fylte drivstopp. Hun festet det godt både på seg selv og det forvirrede mannen.

Mens folk fremdeles holdt på å sette seg ned hadde hun klappet ned bordet, satt vesken på det og sovnet med haken på brystkassa. Med munnen åpen. Hun sov seg igjennom hele sikkerhetsgjennomgangen. Noe sier meg at hun ikke kunne den utenat på forhånd slik som omtrent alle andre. Når gjennomgangen var slutt våknet hun. Så spurte hun med om serveringsvognen hadde kjørt forbi. Vi var fremdeles på bakken.

Så sovnet hun igjen. Flyvertinnen måtte riste i henne for å få henne til å ta opp igjen bordplaten. Når hun endelig våknet plasserte hun albuen sin langt over på min side. Jeg misliker sterkt ufrivillig kroppskontakt med fremmede. Jeg dyttet tilbake på en ikke så veldig aggresiv måte. Ingen respons. På dette tidspunktet begynte jeg å bli ganske salig, noe som nok forklares av pillen jeg hadde tatt tidligere. Min toleranse var derfor ikke så verst. Jeg forsøkte å bli så smal som mulig. Jeg lærte en gang at istedefor å irritere seg over folk så kan man undre seg over dem. Istedefor å tenke Forbanna kvinnfolk, dra til deg de skrukkete armene dine! , så kan man tenke Jeg undres over hvorfor hun tror at det ikke plager meg å ha hennes albue i fanget? Jeg gjorde mitt beste, godt hjulpet av pillen. Så sovnet hun igjen og begynte å snorke. Da sluttet jeg å undre meg og gav henne en skikkelig albue tilbake.

Så kom serveringsvogna. Da våknet kvinnfolket. Har den gått forbi! Jeg trenger et glass vann!!! Den hadde ikke gått forbi. Hun ba om vann, og flyvertinnen spurte om hun skulle ha to flasker. Jada, det skulle hun. Det kostet femti kroner. Femti kroner for to flasker vann? Det var skandale. Så brukte hun femten minutter på å betale (omtrent). Jeg ba om en kaffe. Ja du drikker kakao? Sa kjerringa. Nei, det er kaffe, sa jeg. Ja, du drikker kakao? Sa kjerringa. Nei, jeg drikker kaffe, sa jeg. Ja, kakao, sa kjerringa. Jeg drikker KAFFE! sa jeg. Åja, sa kjerringa. Jeg dyttet høytalerne godt inn i ørene igjen og forsøkte å fremstå som veldig utilgjengelig. Kaffen var god den.

Så sovnet kjerringa igjen, heldigvis. Fremdeles munnen åpen. Jeg koste meg med musikken. Jeg hadde ganske lyst å reise meg opp å dra i gang en allsang, så fjong følte jeg meg. Jeg tenkte det ville bli omtrent som en musikal. Jeg hadde et harmonisk øyeblikk.

Det var da jeg oppdaget at det var en løs hund i kabinen. Jeg sier det bare. Norwegian er omtrent som en buss i afrika.

Bortsett fra den gnagende albuen var det ganske rolig på raden. Ekteparet småpratet litt. Etter en evighet kom fest-setebeltet lyset på. Så gikk det tre minutter. Er vi på jorden nå? Spurte kjerringa mannen. Joda, han trodde det. Så gikk det fem minutter til. Så vi kjører på veien nå? Spurte kjerringa. Joda, han trodde det også. Sånn fortsatte det i tyve minutter. Smårusa som jeg var tok jeg meg selv i å ønske meg litt skikkelig turbulens. Hadde vært gøy å få ristet litt opp i de to der og høre hvordan det ble forklart.

Da vi endelig landet klarte de nok en gang å blokkere hele flyet fordi de skulle ha ut kofferten og jakkene sine fra bagasjehyllene før noen hadde begynt å gå ut. Det var såklart vanskelig siden de satt ved vinduet. Men vente kunne de ikke. Det var ihvertfall klart.

Jeg kom til Tromsø til slutt. Nå sover Matja i min seng. Hun har dårlig allmenntilstand. Det skrangler i brystet og hun orker ikke stort. Heldigvis tar hun medisinen uten noe problem (den er rosa) og tempen var bare 37,6 nå. Jeg vil ha henne inne hos meg i natt. Føles tryggere sånn.

Fint å være hjemme! (fint å ikke fly).