Mørke dager.

I går sang jeg så lenge at senebetennelsen har gått opp igjen i mikrofonhånda. Må lære meg å bruke den andre mer. I dag er planen bare en tur på apoteket for å fornye pillelageret. I morgen har jeg bursdag og har egentlig ikke tenkt ut noe i det hele tatt! Skal invitere ungene på kake i sekstida. Tror det blir det hele. På torsdag er det julebord med klassen, så det passer liksom ikke med noe store greier. Ikke er jeg i form til det heller. Håper noen husker å gratulere meg med dagen likevel. Snufs.

I dag.

• Piller, mange piller
• De virker, altså ikke så vondt i hodet
• Gå tur kanskje?
• Litt vondt i halsen
• Sesong 3 av Greys Anatomy på DVD
• Sjokolade
• Kaffe

Livstegn fra Mortensnes.

Jeg vet jeg har sagt det ca tusen ganger før, men jeg må bare si det igjen. Jeg har verdens beste fastlege. Han heter Einar Fosse og er på Langnes Legesenter. Hvis du finner dette innlegget fordi du har googlet han, så vet du at han er anbefalt!

Jeg kom i dag som planlagt. Jeg hadde ganske mange ting jeg skulle ta opp med han, men hodepinen jeg har hatt nå en evighet overskygget det. Han tok seg tid til alt sammen likevel. Jeg fikk tre typer smertestillende som jeg skal kombinere og ta tre ganger om dagen i opptil en uke. Hvis jeg ikke er bedre over helga må jeg komme tilbake. Tok en drøss blodprøver og en urinprøve, så nå blir det sjekking av alt mulig.

Etter at jeg kom hjem tok jeg pillene og gikk å la meg. Sto opp nå halv fire og tok en runde til. Matja kommer snart, og muligens Teo også. Marius skulle gi dem middag. Jeg har ikke ork til å gjøre så mye. Jeg ser masse episoder av Prison Break og satser på å overleve.

Sofajentene.

Jeg og Matja bytter på å få bestemme hva vi skal se på TV. Nå har vi sett en episode Prison Break og har byttet over til Fiffi og Blomsterbarna. Matja var egentlig en tur i barnehagen i dag, men det gikk ikke så bra. Hun hadde vært ute å lekt da hun ble observert ved siden av en guffen flekk i snøen. Joda, hun hadde spydd. Hun tar ikke det så tungt, så hun lekte bare videre. Jeg har forsøkt å spørre om hun har hostet, men hun svarer litt i hytt og pine. Jeg tror ikke hun husker. Matja har spydd mye siden hun var veldig liten og lar seg ikke stresse av det. Ettersom hun har vært hjemme hele uka vet jeg at hun ikke har vært sammen med noen som kan ha smittet henne med omgangssyke. Jeg tipper at hun enten har hostet til hun spydde eller at hun har blitt uvel av antibiotikaen. Nå har hun fått en stor bolle med popkorn og har drukker snart en halv liter juice. Jeg er spent på om det kommer til å komme en stor bue. Man blir jo tørst av å spise popkorn. Nå stillte hun seg på hodet i sofaen med beina oppetter veggen, så jeg tar det som et tegn på at hun ikke er kvalm.

Jeg har legetime i morgen. Jeg har hatt migrene mer eller mindre sammenhengende i over en uke, så jeg trenger den. Matja ligger som en potetsekk i sofaen eller på fanget mitt mesteparten av tiden, så jeg er litt fristet til å la henne få den istedenfor. Men så gjør hun jo slike ting som å stå på hodet i sofaen også, så hva skal man tro?

Det er koselig å sove sammen med jenta mi igjen. Når hun er syk så har jeg jo en grunn til å ha henne inne hos meg. Hadde jeg kunnet velge ville jeg hatt henne hos meg hele tiden. Jeg tror ikke Teo hadde satt pris på den ordningen, og det er jo bra at hun sover i egen seng. Men når vi har en unnskyldning så er det så koselig!

Lille pille.

Jeg kom meg greit avgårde i morrest. Våknet kvart over seks og klarte ikke sove mer. Flyturen fra Vigra var helt grusom. Som noen sikkert har skjønt, så er jeg ikke så glad i å fly. Spesielt dårlig liker jeg alle flyselskap som ikke er SAS. Av en eller annen grunn har jeg mer tro på at SAS for meg både opp og ned igjen i ett stykke.

Legen min har utstyrt med med redd-for-å-fly piller som jeg kan ta hvis jeg ikke takler det. Vanligvis klarer jeg meg uten. Eksponering er bra når man skal overvinne angst. Et veldig viktig poeng i den sammenheng er at øvelsen MÅ ende med en mestringsopplevelse. Hvis ikke blir angsten bare verre. I dag bare kjente jeg på meg at jeg ikke taklet det. Så mens jeg satt på gaten på Gardermoen poppet jeg en likgyldighets-pille og lot det stå til. Det var ikke så dumt. Alltid når jeg skal fly ber jeg en liten bønn for sikkerhets skyld. Om at alt skal gå bra og litt sånt der. I dag ble den slik (ordrett nedtegnet): Kjære Gud. Bla bla bla. Bla bla bla bla bla bla, bla. Bla bla bra. Amen. Så fliret jeg litt over hvor morsom jeg var.

Jeg fikk tuslet meg inn i flyet gjennom bakre inngang. Jeg kom akkurat inn da det ble bråstopp. Et eldre ektepar holdt på med noe veldig romstering om blokkerte hele midtgangen. Det dannet seg kø på utsiden, men de lot seg ikke påvirke av slikt. Det er enkelte sosiale regler ombord i et fly. Jeg har alltid visst at når man finner plassen sin så går man fort inn på den slik at de andre kan komme forbi. Jeg har ikke lest det noe sted, og ingen har forklart meg det, men det forklarer liksom seg selv har jeg tenkt.

Selvfølgelig fikk jeg sete ved siden av ekteparet. Jeg satt ytterst heldigvis. Jeg lurer på om mannen hadde alzheimer. Jeg håper nesten det. Hvis man er så forvirret og ikke har alzheimer så er det litt trist. Dama satt i midten. Det kom beskjed om at setebeltene skulle løsnes mens de fylte drivstopp. Hun festet det godt både på seg selv og det forvirrede mannen.

Mens folk fremdeles holdt på å sette seg ned hadde hun klappet ned bordet, satt vesken på det og sovnet med haken på brystkassa. Med munnen åpen. Hun sov seg igjennom hele sikkerhetsgjennomgangen. Noe sier meg at hun ikke kunne den utenat på forhånd slik som omtrent alle andre. Når gjennomgangen var slutt våknet hun. Så spurte hun med om serveringsvognen hadde kjørt forbi. Vi var fremdeles på bakken.

Så sovnet hun igjen. Flyvertinnen måtte riste i henne for å få henne til å ta opp igjen bordplaten. Når hun endelig våknet plasserte hun albuen sin langt over på min side. Jeg misliker sterkt ufrivillig kroppskontakt med fremmede. Jeg dyttet tilbake på en ikke så veldig aggresiv måte. Ingen respons. På dette tidspunktet begynte jeg å bli ganske salig, noe som nok forklares av pillen jeg hadde tatt tidligere. Min toleranse var derfor ikke så verst. Jeg forsøkte å bli så smal som mulig. Jeg lærte en gang at istedefor å irritere seg over folk så kan man undre seg over dem. Istedefor å tenke Forbanna kvinnfolk, dra til deg de skrukkete armene dine! , så kan man tenke Jeg undres over hvorfor hun tror at det ikke plager meg å ha hennes albue i fanget? Jeg gjorde mitt beste, godt hjulpet av pillen. Så sovnet hun igjen og begynte å snorke. Da sluttet jeg å undre meg og gav henne en skikkelig albue tilbake.

Så kom serveringsvogna. Da våknet kvinnfolket. Har den gått forbi! Jeg trenger et glass vann!!! Den hadde ikke gått forbi. Hun ba om vann, og flyvertinnen spurte om hun skulle ha to flasker. Jada, det skulle hun. Det kostet femti kroner. Femti kroner for to flasker vann? Det var skandale. Så brukte hun femten minutter på å betale (omtrent). Jeg ba om en kaffe. Ja du drikker kakao? Sa kjerringa. Nei, det er kaffe, sa jeg. Ja, du drikker kakao? Sa kjerringa. Nei, jeg drikker kaffe, sa jeg. Ja, kakao, sa kjerringa. Jeg drikker KAFFE! sa jeg. Åja, sa kjerringa. Jeg dyttet høytalerne godt inn i ørene igjen og forsøkte å fremstå som veldig utilgjengelig. Kaffen var god den.

Så sovnet kjerringa igjen, heldigvis. Fremdeles munnen åpen. Jeg koste meg med musikken. Jeg hadde ganske lyst å reise meg opp å dra i gang en allsang, så fjong følte jeg meg. Jeg tenkte det ville bli omtrent som en musikal. Jeg hadde et harmonisk øyeblikk.

Det var da jeg oppdaget at det var en løs hund i kabinen. Jeg sier det bare. Norwegian er omtrent som en buss i afrika.

Bortsett fra den gnagende albuen var det ganske rolig på raden. Ekteparet småpratet litt. Etter en evighet kom fest-setebeltet lyset på. Så gikk det tre minutter. Er vi på jorden nå? Spurte kjerringa mannen. Joda, han trodde det. Så gikk det fem minutter til. Så vi kjører på veien nå? Spurte kjerringa. Joda, han trodde det også. Sånn fortsatte det i tyve minutter. Smårusa som jeg var tok jeg meg selv i å ønske meg litt skikkelig turbulens. Hadde vært gøy å få ristet litt opp i de to der og høre hvordan det ble forklart.

Da vi endelig landet klarte de nok en gang å blokkere hele flyet fordi de skulle ha ut kofferten og jakkene sine fra bagasjehyllene før noen hadde begynt å gå ut. Det var såklart vanskelig siden de satt ved vinduet. Men vente kunne de ikke. Det var ihvertfall klart.

Jeg kom til Tromsø til slutt. Nå sover Matja i min seng. Hun har dårlig allmenntilstand. Det skrangler i brystet og hun orker ikke stort. Heldigvis tar hun medisinen uten noe problem (den er rosa) og tempen var bare 37,6 nå. Jeg vil ha henne inne hos meg i natt. Føles tryggere sånn.

Fint å være hjemme! (fint å ikke fly).

Lille Matjalille.

Det er ikke lett å være mamma når man er langt borte fra småtrollene. Matja har fått lungebetennelse og er skikkelig dårlig. Marius har vært på sykehuset med henne i kveld. Nå er hun litt bedre og har fått antibiotika. Hun skal ta kuren hjemme. Hvis hun ikke blir bedre ganske raskt, eller at vi ikke får i henne medisin, må hun inn å få den intravenøst istedenfor. I morgen ettermiddag er jeg hjemme og skal holde godt rundt lille jenta mi. Så redd som jeg har vært i kveld har jeg ikke vært på veldig lenge.

Siste dagen.

Sola skinner! Det er så deilig! Jeg tror mørketiden begynte i Tromsø i dag eller i går, så dette er en skikkelig bonusdag for meg. Straks skal jeg begynne å pakke. Har tett program i dag. Prøve å benytte den siste dagen best mulig. I kveld er det Jesuskvinner i pinsekirka og jeg og Beate skal dra dit. Flyet mitt går i morra i nitida og jeg har 3-4 timer venting på Gardermoen. Minn meg på det neste gang jeg tenker å å reise med Norwegian! Det tar dobbelt så lang tid som med SAS. Når jeg skal reise nedover med ungene til jul skal vi heldigvis reise med SAS. Smarte meg tenkte så langt.

Jeg gleder meg til å komme hjem til ungene. Da skal vi kosemose! Resten av uka blir det strengt regime med lesing på uni. Nå kan jeg ikke skulke unna noe mer. Da går dette opplegget i dass. Jeg har bare lest ett kapittel så langt. Jeg har rimelig kontroll på det som står i det kapittelet, men det er kanskje litt knapt i forhold til eksamen.

Nå skal jeg utnytte sola og min siste Ålesundsdag. Hejdå.

Aua både her og der.

Søndag. Jeg har søndagsfølelse, men ikke av den gode typen. Jeg sto ikke opp før kvart på fire. Senebetennelsearmen min har gått helt i stå. Jeg klarer nesten ikke skrive nå. Jeg har gått glipp av dagslyset, det regner og jeg har lyst på sjokolade. Har ikke fått dosen min denne uken.

I går var det kjekt. Møtte masse nye mennesker, fikk noen nye facebookvenner, god mat og godt selskap. Klarte å begrense mine fremstøt på mannefronten. Det var bare tre av den sorten der og jeg fikk snakket med alle sammen. En tilhører søsteren, den andre er uaktuell av andre årsaker og den tredje? Han er ny facebookvenn. Da har jeg jo jobbet bra med det terrenget som var tilgjengelig synes jeg.

Nå skal jeg sitte her å ha vondt mens mamma lager middag. Elin og Tom kommer etterhvert, så jeg må kanskje kle på meg. Gleder meg faktisk litt til Tromsø igjen! Merkelige greier.